Zen meditasjon

Zen (meditasjon) er den japanske betegnelsen på en mahayana-retning der meditasjonen (kinesisk ch'an) er rendyrket på bekostning av både filosofiske og mer folkelige mahayana-retninger (for eksempel “Det rene lands skole”, som dominerte i Kina med sin lære om “paradiset i vest”).

Innenfor zen-buddhismen finner vi prinsipielt lite spekulativ filosofi, og i større grad et ideal om desinteressert nærvær. Desinteresse betyr i denne sammenhengen å ikke engasjere seg affektivt, og nærvær betyr å være 100% til stede her på jorden.

Nærvær-idealet fører til en særegen estetikk. For det første blir kunstnerisk aktivitet forstått som en måte å være nærværende på. En kunstner skal ikke først og fremst lage kunst som peker på nirvana hinsides tid og rom, det er snarere slik at kunstnerisk aktivitet forstås som en slags meditasjonsform. Både kunsten og hverdagslivet oppvurderes og har verdi i seg selv. Mye kunst fremstiller naturmotiver.

I zen-buddhistiske landskapsmalerier er ikke landskapet bilde på nirvana, men det har egenverdi, det hviler i seg selv og er tilstede i verden, i tråd med zen-idealene.

En annen konsekvens av dette synet er at det å leve i verden (hverdagslivet) blir en kunstart. Å servere te, stelle i hagen og lage blomsteroppsatser er tre eksempler på dette. I tillegg finner vi innenfor zen meditasjonsteknikker som har form av kampsport (for eksempel karate), bueskyting, porselensmaling osv. En tredje konsekvens er at de fleste zen-buddhister mediterer med åpne øyne. Idealet er å være til stede her og nå.

I zen finner vi også estetiske idealer som er sjeldne i religiøs kunst, for eksempel humor og avslappethet. De fleste religioner - også den tradisjonelle buddhismen - fremstår jo som svært alvorlige livssyn, der mye står på spill i den kosmiske konflikten religionen forstår seg selv i lys av.

Innenfor zen er fokuseringen på tilstedeværelsen i hvert enkelt øyeblikk så stor, at en øyeblikksopplevelse som latter får en egenverdi. Vi finner derfor mye komisk kunst, blant annet karikaturtegninger, i zen-buddhismen.

Ifølge enkelte zen-skoler oppnår en ingen nirvana-opplevelse ved hjelp av systematisk meditasjon. Meditasjonen kan riktignok muliggjøre dette målet, men selve opplysningen (japansk satori) kan bare oppleves ved hjelp av “sjokkterapi”. Derfor finner vi mye gåtefull zen-kunst, for eksempel koan, tilsynelatende absurde gåter eller dikt som ikke kan forstås intellektuelt, men bare intuitivt av en som har opplevd eller opplever oppvåkningen.

I forlengelsen av denne forståelsen blir ikke idealet å “uavlatelig arbeide på sin frelse”, men å vente tålmodig. Frosken er et typisk zen-symbol: Den er både morsom og forbilledlig der den urørlig venter i timesvis på neste flue. En zen-mester - en som har nådd nirvana - kan gjerne fremstilles i avslappet positur. På den annen side finner vi også zen-klostre der disiplinen er ekstrem, så dette er ikke noe entydig bilde.

Vårt "selv" består utelukkende av "ikke-selv"-elementer, sier buddhismen. Å se en annen på en dyp måte er å se seg selv i den andre, og den andre i seg selv. Å se inn i seg selv på en dyp måte er å se universet i, eller gjennom, seg selv.

For buddhismen er "dyp seing" både mål og metode. Zen-buddhismens grunnsats, eller programerklæring, handler om dyp seing. Den knyttes gjerne til Bodhidharma, zen-buddhismens halv-mytiske grunnlegger i Kina på 500-tallet. I følge Bodhidarma er zen:en spesiell overføring utenfor skriftene, ikke basert på ord eller bokstaver, en direkte peking til hjertet av virkeligheten slik at vi kan se inn i vår egen natur og våkne opp.

Zen-buddhismen skiller seg fra andre buddhistiske retninger i sine metoder heller enn i mål og innhold.

Zen betyr "meditasjon", og zen-buddhismens grunnleggende metode er zazen, eller sittende meditasjon. Zen legger vekt på sittende meditasjon som en vei til inn-sikt, til å se inn i sin sanne natur, til opplysning eller oppvåkning. Men enhver hverdagslig aktivitet kan forstås som meditativ, og på den måten innebære et dypt syn inn i verdens "slikhet", eller sanne natur, dersom oppmerksomheten rundt aktiviteten er riktig.

Når man ser inn i sin sanne natur oppløses i følge buddhismen skillet mellom subjekt og objekt; man blir ett med sin erfaring, og erfaringen blir ett med en selv. "Sinn" og "verden" blir uatskillelige. Innholdet i denne inn-sikten kan ikke uttrykkes i ord. Språkets grense overskrides i erfaringen, virkeliggjørelsen av en enhet mellom, eller en overskridelse av, subjekt og objekt, kropp og sinn, meg selv og andre.

Å glemme seg selv er å bli opplyst av alle ting. Det vil si: for å få innsikt er det nødvendig av å få tilgang til en opprinnelig ro eller tomhet. Denne tomheten—som man ikke kan tenke seg frem til, men som kan erfares eller virkeliggjøres—rommer alt, på samme måte som et stort, tomt rom er åpent for alt man måtte ønske å fylle det med. Jo mer tomhet man blir, desto mer og sterkere er man—i eksistensiell eller spirituell forstand.

Det synes som om buddhismen sier at ingenting finnes, at alt er en illusjon, at man må fjerne seg fra alle lidenskaper og alt som betyr noe i livet, og at lykken, eller nirvana, er en total utslettelse av alt, eller intetheten selv.

Zen ser på metafysisk tenkning som noe som kan hindre heller enn å bidra til den ønskede opplysning. Zen-eleven oppfordres til meditasjon og praksis heller enn å gruble over filosofiske spørsmål. Det er for zen bare én måte å finne ut hva som menes med å "se dypt", og det er å gjøre det. Innsikten følger ikke som et resultat av boklige studier. Metoden er riktig meditasjon, riktig praksis.

Zen-filosofi handler mer om metoder og praksis enn om teorier om verden. Tekstene tilfredstiller sjelden vestlige kriterier til filosofisk analyse.

Zen-tekster er verktøy, metoder, påfunn for å få leseren til å se i den retningen som ordene peker, på det som ordene ikke uttrykker og heller ikke kan uttrykke.

En zen-tekst er en finger som peker på månen. Leseren må selv se månen. Ser man på fingeren i stedet for på månen er tekstene et hinder i stedet for en hjelp.

Fingeren forveksles med månen. Verden fremstår som oppdelt i bestanddeler og isolerte begivenheter, og ordene uttrykker, eller representerer, denne oppdelingen.

Det er vanskelig å tenke seg at det skulle være anderledes. Det går da heller ikke an å tenke det anderledes, i følge buddhismen. Det må erfares, levendegjøres. Zen er ikke filosofi, zen er livet selv.

Og livet selv er, for zen, tilgjengelig bare gjennom en dypere kontakt med våre følelser. Veien til innsikt går gjennom hjertet. Negative følelser som sinne og hat blokkerer for innsikt, nøytrale og positive følelser som sinnslikevekt og glede åpner for innsikt. Vi må se inn i hjertet og med hjertet, vi må transformere våre negative følelser og gi næring til våre positive følelser. Å se dypt er å erfare at medfølelse—med-glede såvel som med-lidelse—er det medium forståelsen av oss selv og andre hviler i. For å se dypt må vi lytte dypt, og for å lytte dypt må vi utvikle en evne til å bli "et hjerte med ører."

Når zen fremstår som filosofi, er den ofte paradoksal, for å tvinge leseren, eller lytteren, vekk fra analytisk tenkning. Som i dette diktet av zen-poeten Ryokan (1757-1831):

Hvem kaller mine dikt for dikt?
Mine dikt er ikke dikt.
Vel vitende om at mine dikt ikke er dikt
kan vi sammen begynne å snakke om dikt.

Gjør vektleggingen av erfaringer hinsides ord og begreper zen til en esoterisk filosofi? Nei, vil zen selv si. Zen er enkel, zen er direkte. Zen handler om de aller enkleste, mest basale erfaringer et menneske kan gjøre. Jeg ser deg. Du ser meg. Vi ser hverandre. Jeg er til. Du er til. Vi er ikke adskilt—vi er grunnleggende det samme.

Dette kan i følge zen være enkelt, en innsikt tilgjengelig på en umiddelbar måte. Men for intellektet er ikke dette enkelt—det er snarere en umulighet. Jo mer intellektet jobber med enkle sannheter av denne typen, med slike enkle innsikter, desto mer umulig blir det å forstå og akseptere dem for det de er.

Jeg ser deg, du ser meg. Finnes det noen mer grunnleggende erfaring enn denne? Har ikke også den religiøse eller mystiske erfaring denne å-se-hverandre erfaring som sin forutsetning?

"Å bli sett" er menneskets mest grunnleggende behov, sies det—eller i hvertfall et av menneskets mest grunnleggende behov. Men allerede når vi kaller det å bli sett for et "behov" ledes vi kanskje feil av sted. Vi ledes kanskje feil av sted på grunn av vårt språk, på grunn av vår implisitte ontologi, på grunn av en verdensforståelse som sier: "subjektet (egoet, selvet, selv-identiteten etc.) har behov for x, y, z, ..." Mennesket, i form av et selv, en identitet, har behov for å bli sett av andre for å bli bekreftet i denne selv-identiteten.

Zen kan også fungere som en kalddusj hvis vi søker etter spektakulære mystiske opplevelser, eller ønsker å klamre oss fast til en god eller dårlig opplevelse i meditasjon. I zen søker man jo ikke etter ”mystiske opplevelser”, men etter å la sinnet bli klarere og hjertet åpnere . Det kan fungere frigjørende for alle oss som har forsøkt å søke innover etter mening og kanskje ikke funnet noen , eller funnet alt for mye.

Foreslått lesning

Hanh, Thich Nhat, Zen keys - A guide to zen practice, Thorsons, London, 1995. (Innføring i zen-buddhistisk filosofi og praksis.)

Hanh, Thich Nhat, The Blooming of a Lotus, Guided Meditation for Achieving the Miracle of Mindfulness, Beacon Press, Boston, 1993. (Zen-buddhistiske meditasjonsøvelser, med kommentarer.)

Reps, Paul, Zen Flesh, Zen Bones, A Collection of Zen and Pre-Zen Writings, Penguin Books, 2000. (Klassisk samling av zen-historier og koans.)

Suzuki, Shunryu, Zen Mind, Beginner's Mind, Weatherhill, New York & Tokyo, 1970. (Samling av foredrag om zen-praksis. Finnes også i norsk oversettelse.)

Ueda, Makoto, Basho and his Interpreters, Selected Hokku with commentaries, Stanford University Press, California, 1992.